Vitlaus jente vaker all natti.

Vitlaus mann
vaker all natti
tenkjer både upp og ut.
Han er trøytt og mod
når morgonen kjem,
og alt er flokut som før.


Der har du meg!( Bortsett fra jeg er mer en uvitende jente, da.) Så sitter jeg våken hele natten og tenker på alt mulig rart. Ting som angår meg, ting som angår folk jeg kjenner, ting som angår mennesker jeg aldri har møtt, og tanker som er så store og abstrakte at jeg får vondt i hodet av dem. Jeg tenker på fremtiden min, hva i all verden det skal bli av meg. Jeg tenker på hvordan folkene har det. Jeg tenker på kvinnene i Afghanistan og klimakrisen. Og så tenker jeg på universet. Dimensjoner. At noe kan være evig. Kan noe være evig? Jeg skjønner ingenting, jeg. Det ender opp med at jeg innser at hva jeg gjør ut av livet mitt egentlig ikke har noen innvirkning på resten av universet, jeg er så lita og betydningsløs, og jeg ender opp med å tenke at det er ganske beroligende. Så kan jeg bare laise.

Så blir klokka fort fire-fem på natta. Så sover jeg, og må opp grytidlig, siden jeg så absolutt skal bo her ute på landet. Så er jeg trøtt når morgenen kommer. Dødstrøtt. Og ingenting er løst, alt er flokete som før.

Hvem skulle trodd at håvamål enda er relevant den dag i dag?